Har konstant en uggen skyldfølelse overfor ungene og konemor i forhold til at jeg ikke kan bidra praktisk. Det er nesten litt tortur å ikke kunne hjelpe Ingrid å fylle luft i fotballen, hun må gå til naboen for å få hjelp . Han er mer enn gjerne behjelpelig, men det er jo liksom MIN jobb. Sivert trenger justere bremsene på sykkelen, må gå til naboen som er mer enn gjerne behjelpelig, men det er liksom MIN jobb. Konemor står plutselig med ødelagt vaskemaskin, må ringe reparatør som er mer enn gjerne behjelpelig mot klekkelig betaling i norsk valuta, men det er jo liksom MIN jobb ( mot klekkelig betaling i en litt annen valuta , hehe )... Men, C'est la Vie.
Tenker også en god del på at jeg savner å høre meg selv tyte. Bare å kunne si navnet på de jeg elsker...fy fela, det gjør så låkt!
Når savnet blir for stort ringer jeg min egen mobil , bare for å høre stemma mi fra 2005 på mobilsvar. Joda, litt av kreativiteten sitter i enda. Men nå ble jeg plutselig spent på om jeg kommer til å få en del telefoner de neste dagene! Værsågo og prøv om du vil :) Obs! Mellom 1400-2300.
Mimrer ofte tilbake når Sivert og jeg var ute og kjørte bil med knestyring. Tror det var i 2007, han var bare 4 år, men en dyktig andrefører. Jeg hadde nemlig litt problemer med å få bilen i rett gear når vi skulle til å kjøre, parkere og rygge. Det var laget til knapper mellom setene, merket " D-1-2-R-P ". Jeg startet bilen , ga ordre til andrefører om å trykke "D", andrefører hopper ned fra barnesetet i baksetet og utfører stødig ordre før han svinger seg elegant tilbake i barnesetet og fester seg i selene. Vel framme på Moa gir jeg ordre om "P", og andrefører løsner selv selene, hopper ned på gulvet og trykker selvsikkert på "P" før han kikker på piloten for bekreftelse. Etter litt handel nytes en sjåførsjokolade før andrefører må trå til med samme oppgaver på hjemturen, utført like elegant!
Ah! Deilig at litt skriveterapi får fram smilet igjen :)
