onsdag 16. oktober 2019

Foredrag nr. 51, 24.10 i Trondheim

Hei!
På torsdag 24.10 holder vi foredrag nr. 51 siden oppstarten i 2011. Denne gang i Trondheim, i Luftkrigsskolen sitt auditorium.
"Å bli klødd med ei fjær, på feil plass" tar for seg det å få diagnosen slengt i trynet, sjokket, veien videre, fokus og humor som livskvalitet, små gleder, tips til ALS-kollegaer, pårørende, pleiepersonell, venner og bekjente. Litt for alle som kommer i kontakt med ALS-rammede og andre som ikke kan snakke på grunn av sykdom. Perspektiver i livet.
Dette er ikke et foredrag OM ALS, men livet MED ALS og respirator, uten å kunne snakke. En liten berg - og dalbane i alvor og humor.
Ønsker alle i sona Trondheim og omegn velkommen!
Flere detaljer og informasjon trykk HER .
Gjerne tipse og dele til bekjente i Trondheim og omegn.

Trykk her for billetter og info. 

tirsdag 9. juli 2019

50! - og prøver igjen.

Litt forvirrende overskrift, men jeg skal holde foredrag nr 50 og jeg prøver om øynene tåler litt forsiktig skriving på bloggen igjen. 
Sånn, da var overskrifta forklart, og vi kan fortsette med godt utgangspunkt. 

Vi feirer et lite jubileum den 22.09, i Oslo. Det er litt stas å ha holdt 50 foredrag siden vi startet i 2011. Det blir 7,142 foredrag i snitt i året. I tillegg har det blitt noen mindre innlegg rundt omkring.
Finn har vært med på samtlige foredrag, som sjåfør og oppleser. E ikke DET imponerende, vet ikke jeg! Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at han har holdt ut og ofret så mye tid på meg og all jobb som følger med.
Nå må jeg skyte inn at Morten-bror var sjåfør på siste tur til Oslo. Finn jobbet i Oslo ett år, derfor stilte Morten velvillig opp som sjåfør.
I tillegg et par meget gode og smilende pleiere som har gjort turene mulig å gjennomføre. 
Det har vært tre turer til Oslo, til Bergen og en mengde med kortere turer i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane. 

Det er ikke alle forunt å reise rundt å tyte uten å kunne snakke. Legger vi på lam, koblet til respirator og med en diagnose som ikke har en oppløftende ende, må jeg innrømme at jeg er ørlite fornøyd med tingenes tilstand.

Jeg utvider kanskje litt geografisk i oktober. Da er planen en tur til Trondheim, med foredrag nr. 51. Er ikke helt spikra ferdig detaljene ennå, men de kommer på plass ganske snart. Da kan vi hake ut nok et fylke. Har planer om å vente til regjeringen tvinger sammen Nordland med Finnmark og Troms, og besøke Terråk for å kunne hake ut vårt nordligste fylke også. Kanskje litt for optimistisk, selv til meg å være.

Vi har opplevd mye på disse foredragene. Både rart, morsomt, spennende, litt i overkant spennende, litt skummelt og skremmende, overraskende og forbausende. Felles for alle er gode tilbakemeldinger og takknemlighet for at vi holder på. Det er veldig kjekt, og grunnen til at det har blitt 50 istedenfor kanskje 2 - 3.
Ifølge Finn skal det ikke stå på han om å nå målet på 100 foredrag før jeg tar natta. Det er jo greit å vite. Nei, vente litt. Å ta natta er mine ord. Finn blir i alle fall med videre, mener jeg. Betryggende å vite.

Tja, øynene holdt ut hit i dag. Vil ikke pushe for mye. Må spare de til litt finpuss og oppdateringer på Å bli klødd, pluss innlegg på Likemannstreff/seminar i Oslo på nevnte tur.
Legger ved linken til foredrag nr. 50, i tilfelle noen ikke har fått det med seg.

Pål Eikrem - Livet med ALS og respirator, i Oslo



tirsdag 7. februar 2017

En liten sitrap på nyåret.

Øynene 

Øynene mine er dessverre et sørgelig kapittel. Øyelokka går visstnok ikke helt sammen når jeg blinker normalt, derfor har hornhinnene fått varig og kronisk skade. Kan, vha dråper som inneholder gel, vedlikeholdes slik de fungerer nå, men vil ikke bli bra igjen.
Noen gode og noen mindre gode øyedager.
For første gang i min ALS-karriere er jeg direkte bekymret for fremtiden...

Aktivitet 

Men har tenkt å smi mens liket er noenlunde lunk i fremdeles. Derfor har vi hatt foredrag for logopedforeninga i Møre og Romsdal i januar,
og skal ha foredrag for helsepersonell i Ålesund kommune neste uke. Bare litt synd at kommunen ikke hadde ledige lokaler enn til 60 deltagere.
Dette blir foredrag nr. 44, så håpet om 50 foredrag før man legger på røret er absolutt innen rekkevidde.

Hviletid 

Beklager til de som sender e-post og meldinger og bare får korte svar. Jeg har rett og slett ikke krefter i øynene til å svare mer, selv om jeg gjerne skulle svart skikkelig. Jeg må ha øynene lukket flere timer daglig for at de skal fungere dagen ut.

Jeg får bare smøre meg med et ekstra tjukt lag tålmodighet fremover. Er ikke mi greie å ta det såpass med ro, men dette er dessverre utenfor min vilje og ønske, som resten av denne ALS'n.

Over og ut herfra inntil videre.
- I'll be back! 

søndag 20. november 2016

Lita pause...

Jeg innvilger meg ei pause i "konsulentjobben for ALS-berørte/pårørende" til over nyttår. Øynene har rett og slett ikke kapasitet.  Har hatt en del plager med betennelse og tørrhet siden påsketider. Har hatt tildels store problemer med å skrive, og dermed også å svare tilstrekkelig til alle som har sendt meg spørsmål rundt ALS. Er til lite hjelp for andre dersom jeg ikke klarer å skrive, fordi jeg ikke har vett til å ta vare  på øynene.
Fra i sommer...

Trenger en liten pause før jeg er tilbake i godt gammelt slag. Er under behandling med øyedråper som skal hjelpe å få igang normal tåreproduksjon igjen, da det ble målt at den var noget redusert.

Kommer fremdeles til å følge med på sosiale medier, men kanskje ikke så aktiv med dårlige kommentarer og morsomheter. MEN kjenner jeg meg selv rett, klarer jeg nok det med mindre hell...

lørdag 14. mai 2016

Snart avreise.

Da har reisefeberen begynt å melde seg. Jeg har planlagt turen til Oslo lenge, helt siden jeg ble kontaktet av Ergoterapistudentene i Oslo i februar.

Det er mye som må være på plass før jeg kan reise på slike turer. For det første må jeg få 3 stk pleiere til å være med. Heldigvis har jeg en tre-fire stk som stiller velvillige opp, dyktige folk! Det er nemlig mye kjekkere og enklere for meg når pleierne kjenner til hvordan jeg vil ha det på turen, og ikke minst dobbelt at de vet hva som trengs av utstyr og remedier. De deler på tre vakter, tidligvakt, seinvakt og nattevakt.
For det andre må jeg ha med fast "stemme"(oppleser av foredraget) Finn, som har lest samtlige 38 foredrag vi har hatt hittil. Han er heller ikke vanskelig å be! Han strekker seg langt for å være med, og tar ut avspasering fra jobb. I tillegg har han to meget fletksible og positive sjefer, éi hjemme og én på jobb. Setter utrolig pris på alle tre. Jeg tror ikke de vet hvor mye disse turene betyr for meg.

Pga hotellstreiken de siste ukene har forberedelsene vært i overkant spennende. Jeg kan ikke reise uten bekreftet plass å overnatte. Vi har vært innom alt fra telt på Bogstad Camping, privat overnatting med en god kompis og til å kontakte Petter Uteligger for å få tips. Heldigvis har en ikke så ukjent Hardingfele-spiller fra Mauseidvågen (Mausavågen på folkemunne) fiksa plass på et Thon hotell når Plaza er i streik i skrivende stund. Takk , Annbjørg! Nå reddet du Finn fra å sykle på ergometersykkel heile natta på Bogstad camping for å forsyne respiratoren med strøm, selv om det muligens hadde vært en vinn-vinn situasjon for både han og meg ;)

Det ble ikke åpent foredrag gangen. Jeg har ikke krefter eller økonomi til å arrangere. Det blir heller ikke tid. Skal jo være en smule sosial også. Det får jeg heller arrangere neste gang jeg kommer nedover.

Nå er det meste klart for avreise 0803 herfra på onsdag. Pakking, program, avtaler, bilen,  tur-teamet,  klær og musikk til turen er  klare. Må bare tømme  "colon" (latin, for den som gidder google) før jeg kan fyke avgårde. Håper bare jeg rekker styremøte i Alltid Litt Sterkere på onsdag ettermiddag, skal bli kjekt å møte alle face to face.

God Pinse og 17. Mai -feiring!
Over og ut.  

tirsdag 26. april 2016

Oslotur i Mai, du skjønne milde...

Da er det klart for ny Oslotur igjen. 18/5 - 20/5 tar "tur-teamet" og jeg turen nedover, såfremt Fellesforbundet og NHO reise&service ikke kludrer det til.
Det blir to lukkede foredrag denne gangen, ett for Ergoterapistudentene ved HiOA og ett for sykepleierstudenter ved Høyskolen Diakonova. Man gleder seg! Foredrag nr. 38 og 39 siden vi starta på kreftavdelinga i Ålesund i 2011. Håper helsa holder til mange flere foredrag i årene som kommer, for jeg har ikke tenkt å gi meg på ei god stund ennå. ALS er altfor ukjent diagnose blant helsepersonell, politikerne, forskermiljø og vanlige folk til at oppdraget mitt kan legges på is. Heldigvis har "Als. Norsk støttegruppe", i samarbeid med forskere, fått igang ALS-forskning for første gang i Norge. Dessverre er media trege og tungspurte med å skrive/presentere dette, og dermed får ikke potensielle sponsorer og bidragsytere kjennskap til hvor og hvor mye penger de kan bidra med. Staten går ikke inn med mer enn en liten slant før organisasjoner legger mye penger på bordet, etter slik jeg har forstått opplegget.

Er det noen som har lyst å bidra økonomisk, kan de gjøre det på ALS Alltid Litt Sterkere eller ALS. Norsk støttegruppe sine hjemmesider. Alle monner drar!

Ellers går det rimelig godt med meg for tiden. Jeg er som tidligere nevnt i uforskamma god form, både fysisk og psykisk. Joda, jeg er fremdeles 98,47 % lam og puster vha respirator, men så lenge Norge importerer kullkraft fra Europa, fungerer respiratoren upåklagelig. Med luft i lungene er alt såre vel med Påler'n.  

Og ja, før jeg glemmer det: Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg kan "reise så ofte på turer" og hvordan jeg finansierer dette. Her tror jeg det er en del misoppfatninger.
- nei, jeg har IKKE BPA (Borger/-brukerstyrt Personlig Assistanse/assistenter). Jeg har pleiere fra kommunal Hjemmetjeneste, 17 stk for øyeblikket. Jeg må søke kommunen om lønnsmidler til 3 pleiere for hver tur, og helst i god tid før jeg skal være reise. Dette har ikke vært problematisk å få innvilget, selv om jeg ikke skjønner hvorfor jeg må søke når jeg har vedtak på døgnbasert tilsyn. Men, men, jeg søker mer enn gjerne hvis det er det som skal til :)
- nei, jeg mottar IKKE økonomisk støtte fra noen andre enn meg selv. Jeg fikk tre turer med overnattinger av pengene som kompiser samlet inn i 2013. Utlegg til overnattinger for 3 stk pleiere + Finn (sjåfør og oppleser) må jeg dekke selv.
- Jeg organiserer avtaler med diverse oppdragsgivere ift foredrag uten hjelp fra andre. Går helt glimrende i dagens teknologiske verden. Takket være øyestyrt pc fra Tobii, med sms, e-post og sosiale medier klarer jeg dette fint.

Da har jeg fått tidspunkt for begge foredragene og kan gjøre ferdig programmet for resten av turen. Det ser ut til at det blir tid til en knert eller tre ganger sammen med kompiser fra studietia også. Knert'er rett i "knappen" på magen har hatt rimelig god effekt tidligere.  Å jøyes, skål! 

onsdag 16. mars 2016

7 år!

Idag er det sju år siden jeg møtte opp på sykehuset for å få trakestomi og respirator.  

Rart å tenke på at jeg har fått sju "bonusår"- så langt.
Hadde jeg ikke tatt valget om å få trakestomi hadde jeg trolig måtte ta farvel til familien og livet noen uker eller maks to måneder senere. Lungekapasiteten min var på skrale 20 %, og raskt synkende. Hadde måtte jobbe voldsomt for å få i meg nok luft de par tre månedene forut for oppmøtet på sykehuset. Det var litt i grevens tid kan man si.

Har jeg angret på valget jeg tok? 
På ingen måte! Fordelene er så mange flere enn ulempene, mer tungtveiende også.
Jeg har fått  opplevelser "for livet" på disse sju årene. Ingrid konfirmert, en heidundrende 40-årsfest, Sivert er i stemmeskiftet, Jugendfest tre år på rad, to flere onkelunger er født, opptreden på Lørdagsrevyen, Aafk-kamper, vunnet Inspirasjonspris i Norske Helter, fått egen dokumentarfilm, reist land og strand med foredraget (36 foredrag hittil!), fått hundrevis av klemmer av kjente og ukjente, egen låt av Amund og Herman band, mang en god latter, hjelp fra venner og familie, en liten tur på galeien eller ti, men ikke minst har jeg fått være pappa og ektemann i sju år "på overtid"- er det rart jeg sitter og gliser?!

Joda, det har vært tunge tak også, så absolutt. Men det har i stor grad ting som ikke er så mye å gjøre noe med. Utenlandske nattevakter som ikke kunne norsk så jeg ikke fikk kommunisert behov for hjelp om nettene, hundre opplæringer av nytt personell (99 for å være eksakt), stadig repetisjoner av hvordan rutiner og prosedyrer skal utføres, savnet av å kunne snakke og bevege seg, klø meg i ræva, plukke en saftig buse i nesa og å kunne komme med en vittig kommentar før alle andre har kommet flere minutter videre i samtalen.  MEN sammenlignet med de positive opplevelsene og mange andre i lignende situasjoner har jeg det forbaska godt. Dessuten holder jeg meg vanvittig godt!

Ikke utsett å leve, idag kommer aldri igjen. 

tirsdag 8. mars 2016

Det er bare utenpå jeg ikke er helt den samme.

Kjære venner, bekjente og nye bekjentskaper. 


Jeg vet det ikke er lett å hilse på meg når jeg ikke kan håndhilse.
Jeg vet at det ikke er lett å ta en uformell prat med meg når jeg må svare ved hjelp av øyepeiketavla via en pleier eller familien.
Jeg vet, hvis det er lenge siden du har møtt meg (kanskje før jeg fikk ALS) at det ikke er enkelt å finne på noe "fornuftig" å si.
Jeg vet at man kanskje kan ha vanskelig for å ta kontakt med meg hvis du ikke har møtt meg før.    

Fortvil ikke, her er noen tips fra meg til dere:

ALS er en dødelig diagnose uten kur, foreløpig. MEN det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Artig ordvalg siden jeg er temmelig slapp i musklene. Seriøst, det kan godt gå uker mellom hver gang jeg tenker over utfallet av ALS'n.
Jeg ser ikke på meg selv som syk, bare litt mer slapp i fisken enn de fleste andre.
Jeg har fått en fin porsjon selvironi og galgenhumor, derfor skal du være direkte ufin i kjeften for å ufrivillig si noe sårende eller flaut til meg. Hodet er helt intakt, like så med hørsel og hukommelse. Jeg gjenkjenner de fleste jeg kjenner på stemmen, men setter stor pris på om man kommer i synsfeltet mitt istedenfor å si "Hei Pål" i forbifarten bak stolen min hvis dere skulle møte på meg.

Jeg "sier" JA/OK/SKJØNNER ved å heve øyebrynene eller blikket, og NEI ved å knipe øynene sammen, forholdsvis det venstre øyet mest markant pga lammelser rundt det høyre. Stiller du JA/NEI-spørsmål klarer vi fint å holde en fin liten samtale gående.

Jeg tar gjerne et klapp på skulderen, eller en god klem istedenfor å "shake hands/high fivem/fist to fist". Men jeg liker dårlig å bli strøket på kinnet som om jeg var en liten unge, spesielt ikke av en mannshånd. Har ikke sett menn som stryker hverandre på kinnet i sosiale sammenhenger med mindre de har felles soveromsadresse. Da er det noe helt annet, og fullt akseptetabelt fra mitt stå(sitte)sted.

Ikke vær redd for å hilse på, vi snakkes! 

fredag 18. september 2015

Tar en liten tur til Bergen

Da er det klart for en tur til Bergen igjen. Jeg skal holde foredrag på Fagforbundet sin Samspillkonferanse 2015 mandag 26. okt, sammen med et knippe andre fasjonable foredragsholdere. 
Jeg kommer også til å holde et åpent foredrag søndag 25. Oktober kl. 1930,Haukeland skole for den som er interessert. Se plakat under. 
Jeg fikk en del henvendelser fra blant annet helsepersonell i Bergen kommune, som ba meg informere dersom jeg kom tilbake med foredraget igjen. Herved gjort! Det er også sendt e-post til Bergen kommune om foredraget, så det er bare å etterspørre. 
Brann spiller forøvrig borte mot Nest-Sotra kl. 1400, så det er fullt mulig å rekke foredraget :)

mandag 4. mai 2015

Bare en liten tanke.

Du tenker kanskje ikke over at du ikke tenker over at du:
- klør deg når det klør.
- piller deg i nesen når du kjenner en liten buse når du kjører bil.
- legger beina i kryss for å sitte mer behagelig.
- letter på klærne når du føler deg varm.
- gnir deg i øynene når de svir.
- flytter og rydder på ting som ligger skeivt på stuebordet.
- tar et glass drikke når du føler tørst.
- svarer tlf når den ringer.
- blar litt i avisa.
- snakker uten anstrengelse.
- vasker/dusjer deg selv før du starter dagen.
- tar på deg klær hvis du fryser.
- kan leite selv i skuffer og skap når du vil finne noe.
- går på do selv når du føler "presset".
- retter på kragen når du føler den er skeiv.
- snur deg i senga.
- slenger deg på sofaen når du skal se Gullrekka.
- tørker snørrdråpen under nesetippen.
- plystrer til en låt på radioen.
- tar deg en kaffe og en pris etter middag.

...tenk litt på det når dagen din føles helt håpløst, kjerringa maser, gubben er lat, bilen ikke starter, mobilen har flatt batteri, ungene slåss, katten har bæsja på teppet og når det er tomt for kaffe mandags morgen :)
Ha ei strålende uke! 

lørdag 21. mars 2015

Oslotur i April.

Da får jeg meg en ny Oslotur!
I forbindelse med at jeg skal holde et innlegg på Likemannstreff for ALS, arrangert av Alltid Litt Sterkere, tirsdag 21. April, kjører jeg åpent foredrag mandag 20. April på Plaza , når jeg først er i Oslo.

På samme måte som Osloturen i 2013, trenger jeg litt spenning på turen nedover Gudbrandsdalen. Derfor kjører vi foredrag samme dag som vi reiser fra Ålesund. Jeg har lagt inn litt mer slingringsmonn denne gangen, slik at reisefølget får innvilget tissepauser på turen. Det var antydninger til gule øyner da vi passerte Kløfta i 2013, og rakk foredraget med 34 minutter før tiden.

Jeg har leid Munch Salen på Radisson Plaza denne gangen. Håper på full sal så jeg slipper å stå i "oppvasken" for å betale for lokalene. Det kunne blitt en langdryg affære siden armene mine er over gjennomsnittet slappe.
Det skal bli godt å komme back on the road again. Skal bli kjekt å treffe kjentfolk som bør på Østlandet. Eneste skår i gleden er at jeg skulle så gjerne hatt anledning til å snakke med alle sammen. Jeg har hatt noen drømmer om nettene siste ukene. Der har jeg hatt en trylle-mixtur som gjør at jeg kan snakke igjen. Den varer kun fem-seks minutter om gangen. Det er jo litt synd sånn i utgangspunktet, men kanskje like greit for de jeg snakker med og til, for jeg prater non-stop og i et vanvittig tempo. Folk i drømmene har blitt snurt og bare gått derifra, de kommer jo ikke til ordet. Jeg roper at jeg har sju år med opphopet som skal ut...
Jeg oppdager plutselig at jeg selvfølgelig sitter naken i stolen. En ørliten bieffekt av trylle-mixturen...


Billetter til foredraget kan kjøpes her.
Mandag 20. April, kl. 20.00
Munch Salen på Radisson Plaza.
Inngang 160,-
- dørene åpner 19.30   

onsdag 18. februar 2015

Oslotur i april?

Det ligger an til at jeg får meg en Oslotur 20. - 21. april i forbindelse med at jeg skal delta på Likemannstreff 2015, arrangert av Alltid Litt Sterkere. Det er ikke 100 % avklart ennå, men 99,2 % sikkert. Jeg gleder meg enormt til å treffe "kolleger", forskere og andre som brenner for ALS-saken. Tema denne gangen er livskvalitet og nyheter fra ALS-forskning.

I den forbindelse tenkte jeg å tilby et foredrag for en utdanningsinstitusjon eller helseinstitusjon siden jeg har måtte takket nei  til flere henvendelser fra sona Oslo siste halvår. Jeg har ledig tid på tirsdag 21. april fra 10.00 til 15.00. Foredraget "Å bli klødd med ei fjær, på feil plass", tar ca 60 minutter.
Er det noen som er interessert kan de kontakte meg på Pal.Eikrem@gmail.com Gjerne tipse utdanningsinstitusjoner eller helseinstitusjoner du tror kan være interesserte.
- Det ser ikke ut til at det blir tid til åpent foredrag denne gangen.
Dokumentarportrett

Norske Helter 2014 

tirsdag 14. oktober 2014

Foredrag, Å bli klødd med ei fjær... Molde

Da er man igang igjen!
Velkommen Molde!  



Quality Hotel Alexandra, Molde

Tirsdag 21. okt. kl. 1900

Inngang 150,-/student: 100,- (NB! Ikke kort)

Billettsalg i døra fra kl. 1800

fredag 13. juni 2014

Tour 2014, et lite reisebrev.

Mandag.

Startet med frokost 0706, og var ferdig 0711. Store deler hadde jentene pakka dagene i forveien, dermed var det forholdsvis raskt å få resterende ut i bilen og takboksa. Vi startet å kjøre 0838, og rakk ferga fra SolEvågen 0855, med knapp margin.


Storfjorden, fra ferga
Vi plukka opp Finn i Volda og satte stø kurs for Førde, og det første av tre foredrag.

 
Vi fikk se vill og vakker Vestlandsnatur på sitt beste. Sol fra skyfri himmel og blikkstille grønne fjorder, hvor snødekte fjelltopper speila seg.




Fornøyd reiseleder.

Vel fremme på Høgskulen i Sogn og Fjordane slo sommervarmen mot oss når vi åpna bildørene. Etter litt om og men, fant vi auditoriet. Det ble en både glovarm og trang opplevelse for oss og studentene.


Høgskulen i S&F
Et fullstappa auditorie med minimal lufting ble en liten prøvelse, men det gikk. Studentene skal ha skryt for at de klarte å holde fokus i det varme rommet. Når noen var på vei til å smådubbe, satte jeg Marlon Brando-gliset i dem, problem solved.  


Ole H, Oddne, Espen, Britt, Veronika, Anders, Kari,
 Martine og Kristine
Etter foredraget bar det rett på hotellet for litt hvilemodus før foredrag på Quality Førde Hotell om kveden. Note to self: Ha på solbriller i bilen når det er sol, uansett hvor vakker naturen er, så slipper jeg å møte publikum med rødsprengte øyne. Jeg holdt jo på å se meg ihjel på vei tedover.
Godt besøk på foredraget. Møtte både slekt og gamle kjente. Kjekt med så positive tilbakemeldinger, både på Høgskulen og hotellet! Må benytte anledninga til å takke Anders og resten av slekta for hjelpa med å fikse lokaler, PR i forkant og hjelp før og under arrangementet. Suverent!


Foredrag Førde
Og takk for lånet av personheis fra Hjelpemiddelsentralen i Førde, så jeg kom meg trygt i seng om kvelden.

Jeg hadde skrevet "Party, 2200-0400" i programmet for turen, men varmen og turen hadde tappa meg/oss litt for krefter, og vi skulle jo tidlig avgårde til Bergen neste morgen. Det ble senga 0118 istedenfor 0400. Det tror jeg var lurt.







Tirsdag.
Litt mer moderat enn mandagen, og vi kom oss avgårde litt etter skjema. Men hva er det med hotell og pisslunka vann? Er jo nødt å koke vann i vannkoker'n for å få temperaturen opp tilnærma min standard. Vask og barbering i kaldt vann fikk jeg nok av under førstegangstjenesten. 
Det er en vesentlig forskjell på å kjøre til Oslo enn Bergen fra Ålesund. Langt mer svinger, humper, høler og ferister på vestlandsveiene. Når man sitter fastspent i rullestolen, kjenner man alle høler og humper særdeles godt. Med et pannebånd som skal holde hodet på plass, ikke det at det er fare for å falle av altså, blir det ekstra merkbart når hjula treffer små ujevnheter. Gratis fysioterapi og tannregulering der altså.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg savner å kunne vri hodet og kikke nøyere på det vi passerer, istedenfor å kun se rett frem, som et fastspent dashbord-kamera. 
Turen til Bergen gikk etter planen, helt til vi kom til sentrum. Er ikke enkelt å finne parkeringsplass stor nok til å lesse av en rullestol, pikkpakk til fire personer og diverse utstyr til meg når hotellet ikke ligger rett inntil ei sterkt trafikkert gate og kvartal, med all stans forbudt. Det ble et par runder rundt det brosteinsbelagte kvartalet, før vi fikk ideen om at noen kunne hoppe av og spørre i hotellresepsjonen om de hadde en plass vi kunne parkere mens vi lossa av. Det ble ytterligere et par runder rundt det brosteinsbelagte kvartalet mens vi venta på beskjed fra hotellresepsjonen. Jeg streva med å holde munnen lukka slik at tennene mine ikke skulle havne på gulvet. Ikke det at jeg trenger tenner til å tygge biff, burger, kjøttkaker, fisk, reker, karbonader, krabber, tyggis, sjokolade, potetgull, kaker, gulrot, eple, brødskiver, pizza,... Oisann, ble visst revet litt med her! Men jeg trenger de til å gnisse for å få hjelp, pluss at mellomrommet mellom fortennene gjør at jeg innbiller meg at jeg er grrrrådig flink å synge(les. Kurt). Vel, etter sjette runde rundt kvartalet slutta jeg å telle.
 Plutselig ble det ei åpning i ei lastesone, og vi blinka inn. Selvfølgelig kom det ei kjerring fra ISS og smatt inn når vi var rygga halvveis inn, til tross for at ei av jentene sto utenfor og dirigerte. "Baré fem minotter", bedyra ho. Det må ha vært fem østeuropeiske minotter.... Hadde jeg kunne snakka og gått selv, hadde jeg tatt ei real skli-tackling og trykt klokka inn i kjeften på ho når ho kom tilbake, samtidig med at jeg sang Nystemten av full hals i øret på ho.... Er ikke måte på hvor tøff i trynet jeg er når jeg sitter fastspent i rullestolen ;)
Lang historie kort, vi fikk lossa av og kom omsider opp på rommet, etter litt sightseeing og diverse heisbytter rundt i hotellgangene. "Morgenstemning" var navnet på suita. Eller junior-suita for å være korrekt. Den var godt forsynt med skråtak, ett lite takvindu og hadde ei, hold deg fast, RUND seng! 

 
HMS, ka d e for nåkke???
Det skapte en del utfordringa når jeg skulle over i senga med personheis siden det ikke var åpning under senga, men ingenting er umulig når vi legger HMS litt til sides.

Oddmund på besøk.












Om ettermiddagen kom Oddmund på besøk. Vi har ikke hatt kontakt på over tjue år, men fant raskt tilbake til gamle røverhistorier fra barne-, og ungdomsskolen. Jeg må vel innrømme at jeg har vært en liten "godsinnet" rakker... The stories I could've told... Kremt, tilbake til reisebrevet!
Petter, Nina, Camilla og Tom på besøk.
Om kvelden fikk jeg besøk av kusine Nina og fetter Tom og Petter, samt Nina sin datter Camilla med sin lille sjarmør. Det var veldig kjekt. Fikk snakka og oppdatert litt på familien. Ei lita øl i sonden spanderte jeg på meg også, uten at jeg begynte å snøvle eller synge særlig av den grunn.



Ble ikke så sein kveld i seng denne kvelden heller, måtte jo legge inn litt god tid for å komme meg over fra stolen til "elskovsredet" av ei seng :) Det ble ei natt med akrobatiske øvelsa når nattevakta skulle snu meg, siden det var umulig å stå ved siden av senga, men måtte krype opp i senga. Jeg sov likevel må som en stein :)
Onsdag

Startet med frokost i senga klokka 0800. Vi gikk på sightseeing og shopping i sentrum. Sivert ønsket seg Converse og Ingrid minnekort til nyinnkjøpt kamera. Papsen var ikke vanskelig å be. Jommen spanderte jeg ikke Converse på meg selv også.


Sko til han som går så mye...
Regnet ut at det var ca. ni år siden jeg hadde handla sko selv. Jeg sliter jo ikke ut skoene jeg har. Nå snakker vi ikke mer om shopping og sko, vil jo nødig ha stempel som rosablogger.

Inognito
En liten matbit på Fisketorget blant italienske og japanske turister ble det også tid til på gjengen, før jeg måtte tilbake til hotellet for å lade batteria til foredraget.
1730 dro vi fra hotellet med kurs for Hotell Terminus. Foredraget skulle starte 19, men erfaringsmessig trenger vi godt med tid for å få meg på plass. Ingen rød løper ventet på Pål'n, men ble profesjonelt og effektivt geleida inn gjennom garasjen/varemottak, inn i ei litt skrekkfilm-aktig vareheis, gjennom kjøkkenet og til slutt inn i salen. Noen ville kanskje ropt diskriminering av bevegelseshemmede osv., men alle vet jo at alle store stjerner blir smuglet inn bakveien for å unngå trengselen av hylende fans.
Etter litt tekniske problemer med bilde og lyd fra Mac til kanon og lydanlegg, som fikk frem svetteperler og blodårer i panna til Finn, begynte salen fylles med folk. Vi, dvs. jentene og fetter Petter måtte stadig fylle på med stoler, samtidig med at temperaturen i salen nærmet seg badstutemp. God utetemperatur og fullpakka sal var mer enn lufteanlegget beherska.  1907 kom vi i gang. 




Foredrag Bergen

Utrolig kjekt å se så mange kjentfolk blant publikum. Søskenbarn med følge, onkelunger, ungdomsvenner (og ungdomsromanser), studievenner, militærkompiser, bekjente av mamma og pappa og facebook-bekjente. Selv om dette var foredrag nr. 29, er det alltid enkelte punkt i manus som går rett i hjertet på meg. Dette blir alltid forsterka når det er kjentfolk blant publikum, så også denne gangen. Jeg felte noen tårer.

Berit, Camilla, Andre, Maria, Heine,
Svenn og Birgitte.
Etter endt foredrag, litt fotografering og ørliten prat med en del folk, bar det tilbake til hotellet. Via samme bakveien selvfølgelig, iført mørke anonyme solbriller, så klart. Jeg var meget fornøyd med forkledninga, det for heller være at jeg glemte at respirator og rullestol muligens ville avsløre meg når jeg dersom jeg eventuelt skulle møte hylende fans på veien.
Blir litt utlada etter foredrag, det var derfor godt å slenge "beina på bordet" på rommet etterpå. Må her få lov til å takke fetter Petter for organisering av lokalet på Terminus, samt billettsalg sammen med Kirsten, og alle andre som har tapetsert Bergen med plakater og drevet PR.
Til tross for at det sto Party til 0400 i programmet for turen, var jeg for sliten til å gjennomføre. Ble derfor chilling på rommet, og litt besvarelse på hyggelige meldinger på sms, e-post og facebook. I seng ca. 0200, og sov som en stein! 
Torsdag.
E39
Avreise var satt til 1000, og vi kom oss avgårde ca. 1103. Litt gråvær i forhold til foregående dagene, men det var i grunn deilig når alle var litt slitne etter fire dager på reisefot. 
Returen gikk radig, og jeg var på plass i leiligheta litt før sju, godt sliten og meget fornøyd. En fantastisk tur med dyktige og blide folk i reisefølget!

 Takk for turen, folkens! 

søndag 20. april 2014

Foredrag 23/4 på Sula

Jeg har lovet en del folk å informere om neste foredrag i Ålesund-området, og here comes.
Onsdag 23.april kl. 1930, i Sula Frikirke i Langevåg. Gratis inngang.  
Det er Sula Frikirke, i forbindelse med Suladagane, som arrangerer.
 
 VELKOMMEN!
 

mandag 24. februar 2014

Å Vestland, Velstand!

Da har jeg fått endelig "go" for ny foredragstur. Tre pleiere har sagt seg villig til å være med. "Stemma" mi, han Finn, er også klar.

Denne gangen går turen til Førde og Bergen, 2. -5.juni.  I Førde skal vi ha foredrag for sykepleiestudenter mandag 2.juni på dagtid, og åpent foredrag for allmuen på Quality Hotel Førde om kvelden. I Bergen venter jeg på svar fra utvalgte avdelinger på Haukeland. Jeg har tilbudt å komme til tre høgskoler med helse og omsorgsutdanning, men de hadde ikke tid til å ta imot besøk. Vi kjører åpent foredrag for allmuen på Grand Terminus, onsdag 4.juni. (billetter på www.deltager.no/eikrem fra idag).

Takket være den sjenerøse økonomiske støtten jeg fikk til Osloturen i fjor, kan vi legge ut på ny tur i år. Det er fantastisk deilig å komme seg på tur, det gir både energi og mye moro. Dessuten føler jeg at jeg gir noe tilbake ved å spre mine erfaringer til fagpersonell og folk flest.
Det skal også bli grådig kjekt å treffe slekta, venner og bekjente.
I motsetning til Osloturen i september i fjor, hvor alt var nytt og ukjent, har vi mer senkede skuldrer og er langt mindre nervøse. Som jeg har skrevet tidligere, gikk Osloturen uten problemer og uventede hendelser.  En del praktiske utfordringer, som for eksempel  altfor myke hotellputer og lave hotellsenger, har vi tatt lærdom fra dette og tar med egen pute og noe til å heve senga med.

Jeg er godt i gang med å skrive pakkeliste og tidsskjema for turen. Det gjelder å være tidlig ute, for det blir en hektisk vår med konfirmasjon i mai.
Det gledes! Sissel skal akkompagnere oss på anlegget nedover.


 Å Vestland, Vestland!
Når eg ser deg slik
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt
og atter møter meg så mjukt og mildt.

fredag 24. januar 2014

Irrelevans og relevans

Lenge siden jeg har blogget nå. Jeg har jo tross alt ikke like viktige emner å meddele som rosa-bloggerne, eller i hvertfall ikke like stort behov for å øse av min enorme kompetanse om fashion, sminke, fitness, slanking etter fødsel eller om egen sko-mani. Jeg er for det første likegyldig til fashion av natur, bruker minimalt med sminke, mindre disponert for ekstrem fitness-trening, har ikke (det jeg vet) gått svanger og gjennomført en fødsel eller slitt ut særlig mange skopar siste fem årene, faktisk ingen som har touchet gulvet.
Jeg er imponert over hvor mye tid som blir brukt på, for meg, totalt irrelevante emner, og ikke minst at de blir slukt rått av de som leser rosa-blogger. Ja, jeg HAR lest et par av de. Totalt irrelevant for meg, men forhåpentlig nyttig for andre. Jeg ble bare irritert, og nikket ikke gjenkjennende til noe av det... Puh, jeg har heldigvis noe av maskuliteten intakt ennå, selv om jeg må innrømme at jeg bruker peeling i ansiktet hver dusje-tirsdag. Jeg kunne jo prøve å argumentere med at det er pga at jeg sitter mye i ro, og aldri får gnidd eller klødd vekk døde hudceller mellom hver dusje-tirsdag, men det er nytteløst i en maskulin setting... Ja, ja, neste blogg tar jeg for meg frisørtimene mine, og de enorme økonomiske utgifter de påfører meg.

Det har ellers vært en trist seinhøst og en annerledes og tom jul og starten på nytt år.  Mamma døde i slutten av november, etter litt inn og ut av sykehus etter fjerning av kreft i tjuktarmen. Hun sovnet stille inn, med pappa og Hildegunn ved sin side. Et lykkelig og langt liv som lam og uten tale var over. Selv om det er forferdelig trist at hun er borte, får trøsten være at hun sannsynligvis synger og danser en eller annen plass, og følger med oss.
Jeg er bare så imponert og full av respekt for den dama! Etter bare seks år som lam og uten tale, forstår jeg først nå hvilken kamp hun har kjempet. Jeg har tross alt en øyestyrt pc som hjelper meg til å få ytret omtrent alt jeg har behov for. Hun kommuniserte ved at noen leste på munnen hennes.  Hun hadde en umåtelig god tålmodighet, hun ga seg aldri før hun hadde fått sagt det hun ville, selv om den som leste på munnen hennes var på bærtur lenge. Jeg tror ikke noen aner hvordan det oppleves å miste talen, før man selv er i den situasjonen.

Mamma og meg, 1971

Mamma viste meg at det var mulig å ha en fullverdig funksjon som mamma gjennom førti år, tross sykdommen. Dette har utvilsomt gjort valget mitt om å fortsette livet med respirator mye lettere, for ikke å si helt avgjørende.

Takk for du viste at det er fullt mulig.

torsdag 28. november 2013

Et lite reisebrev


Jepp, da har jeg så smått landa etter turnéen til Oslo. Fy flate, det var utrolig deilig å bytte ut de fire veggene i stua med annen utsikt noen dager! Godt med nye synsinntrykk, og ganske sikkert duften av en liten storby (jeg kan ikke lukte med nesen, kanylen slipper ikke gjennom luft til hals og nese...).
Onsdag gikk bilturen forbausende lettvint og raskt nedover til Oslo, for min del. Var jo litt spent på hvordan jeg skulle takle en biltur på 8 timer, med suging av spytt og slim, mating gjennom sonde og bruk av øyepeiketavle i 80-100 km/t nedover Gudbrandsdalen. Heldigvis dyktige og fleksible damer bak i bilen med meg. Alt gikk smertefritt.
Jeg var litt usikker på om vi kom til å rekke foredraget vi skulle holde samme kveld som vi dro fra Ålesund. Planen var å ha avgang 0900. Som alltid går det litt ekstra tid å få meg i bilen, samt at NRK gjerne ville ha noen bilder av avreisen. Vi kom oss ikke avgårde før nærmere 10.
Jeg har ikke synlig klokke jeg kan følge med på i bilen. Dermed hadde jeg ikke kontroll hvor lang tid vi brukte på den første etappen til Dombås. Damene fikk derfor tissepause-forbud inntil vi kom dit. Jeg kunne ikke risikere å komme forseint til de 180 som ventet på oss i Oslo kl. 1930. Jeg hadde beregnet god margin, med tanke på uventede veiarbeider, komplikasjoner med bilen, respirator og eller slim-suget. Likevel hadde vi ikke tid til uvesentligheter som tissepauser. Damene fikk tilbud om å ha med ei tissebøtte i bilen, men de avslo.
Finn fant heldigvis frem gps'n etter den lynraske tissepausa på Dombås. Da kunne jeg følge med på klokka, fart, distanse og estimert tid for ankomst Oslo. Da senket jeg skuldrene, som av fysiske årsaker aldri var hevet, og lette litt på tissepause-forbudet på den videre turen nedover.  
Vi ankom Royal Christiania kl. 1734, og hadde derfor tid til å sjelden sjekke inn, og sette fra oss mesteparten av bagasjen.  Vi kjørte deretter til Akershus Festning, og Ridehuset. Jeg hadde bare sett bilder av lokalene på nettet, så jeg var spent på størrelsen og osv. Lokalet var både staselig og glimrende på alle måter. Stor takk til Stein og Roar, tidligere instruktører og kolleger fra Forsvaret, som organiserte slik at jeg fikk leid Ridehuset.
Det var spennende minutter før vi åpnet døra. Morten-bror og Rune G. ordnet billettering i døra, og det begynte å sive inn med folk en halvtime før showtime. NRK-teamet som hadde filmet avreisen, var på plass i Ridehuset også.



Ridehuset 11/11-13
Jeg visste, utfra forhåndssalget på nettet, at det kom veldig mange kjentfolk.  Det var likevel både spennende og litt følelsesladd å se amfiet fylles.

 



Ridehuset, fetter Terje hilser på.
 
 
Kusiner, fetter, onkel, svigerinne, nevø, kompiser og venninner fra Ålesund, studievenner fra tiden i Volda, kompiser fra Forsvaret, bekjente og ukjente. Det var både herlig og ærbødig.

Skulle bare så inderlig hatt muligheten for og slått av en uformell prat med alle, og gitt vekk noen gode bamseklemma. Spesielt etterpå, når folk sto tålmodig i kø for å hilse på. Jeg fikk forresten noen gode klemma da :) Ekstra kjekt at onkel Lauritz hadde kom. Det satte jeg utrolig pris på. Ikke at jeg ikke satte pris på resten altså! 


Ridehuset.
Foto: M. Sørevik, Tobii Norge

Etter vel overstått autografskriving vendte vi nesen mot hotellet, god og slitne. Flott og romslig hotell Anders-nevø hadde ordna for oss. Parkering rett utenfor hotellet, og rullestolvennlig på alle måter. Jeg fikk et stort rom, med plass til utstyr, rullestol og til å ta imot eventuelt besøk.
Jeg gikk (bare skryt,jeg  kan jo ikke gå...) forholdsvis tidlig til køys, full av gode og mektige inntrykk. Ny dag og nytt foredrag torsdag.
Jeg sov overraskende godt i uvant seng. Vi hadde heldigvis tatt med overmadrassa mi, slik at jeg lå nok mykt til at knoklene mine ikke ble altfor irritert. Det var verre for pleierne, som nærmest måtte stå på kne når de skulle snu og stelle meg. Note to self: På neste tur tar vi med egen pute og sengeforhøyer.
Torsdag var det foredrag for Høgskolen i Oslo og Akershus.


 
HiOA, Ergoterapistudentenes forening
Til tross for massiv masing på e-post fra meg, var det kun Ergoterapistudentenes forening som takket ja. Men desto mer intimt, og mulighet for litt spørsmål i etterkant. Vi fant frem til rett bygning, takket være gps'n til Sjåfør-Finn. Vi ble møtt utenfor av representanter fra Ergoterapistudentenes forening, som geleidet oss fint på plass. 84 studenter og lærere utgjorde publikum. Finn fremførte like stødig som alltid. Betryggende å ha han til den jobben.



 

Istedenfor å fyke til nye foredrag den dagen, ble det retur til hotellet. Pleierne, Anne Marie og Finn fikk anledning til å shoppe og treffe litt familie mens jeg kom meg på nett igjen. Fikk besvart en liten del av tilbakemeldinger fra onsdagen og fra Ergoterapistudentenes forening.

 
 
Natt til fredag den 13.(!) ble noe i overkant spennende. Klokka 03 gikk brannalarmen! Anne Marie hadde nattevakt, og ble naturlig nok en smule stressa og panisk. Hun hadde nemlig en lam mann i respirator som skulle fraktes sju etasjer ned, i trappene! Det var full evakuering, alarmen gikk ustanselig og en stemme over høyttaleranlegget formanet alle om å gå ut, og om å bruke trappene siden heisene kobles ut ved brannalarm. Heldigvis kom Eva, Kari-Anne og Finn raskt på banen, og fikk opprettet telefonisk kontakt med resepsjonen og brannvesenet. Kari-Anne gikk også ned og ut, slik at vi hadde formell kontakt med brannvesenet og fikk forklart situasjonen angående meg. Finn gikk rolig rundt og filmet med iphone, jeg lå i senga og bare gliste og Anne Marie var sint-redd. Etter ca. 10 minutter fikk vi beskjed om at jeg bare skulle avvente med å starte evakuering, brannvesenet hadde kontroll og var klar over hvor jeg befant meg. Og ikke lang tid etter fikk vi vite at det var falsk alarm, og stemmen på høyttaleranlegget tok natta.
Det hadde ikke vært en enkel affære å få meg ned trappene. Jeg måtte kanskje blitt dratt eller båret på overmadrassa, med respirator og slim-suget på slep. Ser for meg at jeg hadde blitt heftig mørbanka okke som.
Jeg sovnet raskt etter at alt oppstyret hadde roet seg, vi skulle jo til Fredrikstad fredag, med avreise seinest 0932. 
Jeg hadde gledet meg spesielt til å komme til Fredrikstad. Jeg hadde deler av førstegangstjenesten min i Gamlebyen. Det var min gamle kullsjef fra sersjantkurset, Hans Petter, som organiserte besøket mitt denne fredagen, i form av rådmann i Våler kommune.  Jeg jobbet også som instruktør på rekruttskolen året etter. Videre hadde jeg fått signaler om at et par tidligere kolleger også skulle komme, med mulighet for en liten mimretur i Norges vakreste militærleir. Ikke mange leirer som kunne skilte med Peppe's, vinmonopol, sivilt postkontor, restauranter og bakeri i en vakker liten festningsby.
Vi kom oss avgårde 0942, og satte kurs sørover på E6 retning Fredrikstad og Lisleby samfunnshus. Finn fant plutselig 6.-giret på Vitoen, slik at tapt tid ble raskt gjenvunnet. Vi kom frem i god tid, og det var ikke så dumt. Samfunnshuset hadde ikke lydkabel til projektoren, så vi famlet i nærmere tre kvarter. Hell i uhell har Fredrikstad kommune økonomisk krise, slik at det var kun en brøkdel som fikk fri for å høre foredraget.


Samfunnshuset, Lisleby
Dermed kunne vi, litt på overtid, flytte foredraget til et undervisningsrom i samme bygget. I tillegg til kommunalt ansatte fra Fredrikstad og Våler kommune, kom et par tidligere kompiser og kolleger fra Forsvaret, og en ungdomskamerat av fatter'n. Det var litt spesielt og emosjonelt å møte kollegene igjen, etter at vi hadde jobbet sammen for over 20 år siden. Likevel satt kommentarene like løst og slagferdig som i gamle dager.


TS Fondevik og NK Eikrem
Etter foredraget takket Torbjørn-troppsjef for laget, og hans Petter-kullsjef og Atle-troppsjef ble med tur-teamet mitt til Gamlebyen.







Vi parkerte utenfor vollane, og startet med å gå (humpe på grov brostein med små rullestolhjul!) under vaktbua/kakebua. Hans Petter-kullsjef foreslo heldigvis at vi burde navigere opp på vollane istedenfor, for der var grusbelagt sti.

Det var fantastisk kjekt å se igjen Gamlebyen! Jeg hadde så mye jeg ville fortelle til Tur-teamet mitt, men det tok heldigvis Hans Petter-kullsjef og Atle-troppsjef seg elegant av, og med langt høyere detaljkunnskap om Gamlebyen enn jeg kunne fortalt. 

Atle og Hans Petter guider




Befalskolen for Lett Luftvernartilleri
Det ble en god times tur ned memory lane. Takk til Atle og Hans Petter som tok seg tid i solskinnet.


Gamlebyen, Fredrikstad
Vi avsluttet besøket med en matbit på utekafé i Gamlebyen før vi reiste til Oslo igjen. Det var spesielt å få se Gamlebyen, vollane og Fredrikstad igjen. Det hadde jeg ikke håp om å oppleve.

Vel tilbake på hotellet gjorde jeg meg og suiten klar for kompisinnrykk. Jeg hadde invitert et par kompiser på snacks og øl. Jørn-bandkompis og hans Linda kom en snartur innom før han måtte på jobb. Gjorde utrolig godt å få møte han, og Linda også. Seinere kom Rune-bandkompis og Petter-studentkompis. Det ble litt røling og gamle historier. Godt å være i godt selskap igjen.  Skulle bare kunne ha snakka med egen stemme, og i samme tempo som før 2006. Brenner inne med hundrevis av kommentarer, blødmer og historier... Uansett, gjorde som sagt godt å være sammen igjen. Takk for laget, gutta! 
Lørdag formiddag tok Andreas-studentkompis kontakt. Han, og lille skjønne Johanne, kom opp på hotellrommet og slo av en prat. Han inviterte oss på en liten tour på NRK. Vi tok gledelig imot tilbudet, og hadde privat guidet tur. Nice :) Fikk sett at TV er ganske mye synsbedrag, men imponerende high-tec og krever god planlegging og timing.


NRK, Lindmo-studio
Nå kan Almaas, Dyrhaug, Lindmo og Pål Gordon skryte av å ha vært i samme studio som selveste Pål Eikrem!

Ræsturang.
Alle bortsett fra en fikk nyte god mat og god drikke ;)







Etter å ha levert Andreas trygt hjem, møttes alle i reisefølget mitt til felles måltid på ræsturang, før vi gikk på hotellet for en rolig aften.
Der kikket vi på Lørdagsrevyen, som var litt ekstra interessant denne lørdagen. Det var en respektabel reportasje av en umåtelig pen type. Takk til Marit-journalist og Per-fotograf for at dere ikke laget et "peikefinger-innslag", men et rettferdig og objektivt bilde av situasjonen.
 Ikke for å skryte, men det ryktes at reportasjen "min" skvisa ut en nyvalgt Erna som lørdagsgjest!
De påfølgende timene eksploderte facebook-kontoen, e-posten og sms'n min med tilbakemeldinger, hilsener, godord, lovord, tilbud om healing, fjernhealing, frelsing, intervju fra alle mulige medier og tilbud fra tv-serier. Folk gikk bananas, og 99,99% meget positive og veldig hyggelige. Jeg ble tatt totalt på senga. Det var overveldende og overraskende! Jeg ble både ærbødig og ydmyk. Sterk opplevelse. Sms'ene fortsatte å komme gjennom natten, jeg måtte slå av mobilen for å få nattero. Jeg har begynt å svare på alle meldingene, sms'ene og e-postene, men er ikke ferdig på lenge ennå. Det går jo ikke så raskt når jeg skal skrive, men alle skal få svar etter hvert.
Søndag var det retur til Ålesund. Vi kom oss rimelig tidlig avgårde. Finn ville ikke overlate sjåførsete til noen av damene på hjemreisen heller. Stoler ikke på kvinner bak rattet ;)
Turen for opp igjen gikk like fint som turen nedover. Vi kom hjem kl. 1937, godt slitne, men lykkelig og letta.
En fantastisk tur! Takk for turen og hjelpa Eva, Kari-Anne, Finn og Anne Marie . Dere aner ikke hva dette har betydd!
- og takk til alle bidragsytere! Jeg har faktisk råd til ny tur til sommeren også :)