fredag 24. januar 2014

Irrelevans og relevans

Lenge siden jeg har blogget nå. Jeg har jo tross alt ikke like viktige emner å meddele som rosa-bloggerne, eller i hvertfall ikke like stort behov for å øse av min enorme kompetanse om fashion, sminke, fitness, slanking etter fødsel eller om egen sko-mani. Jeg er for det første likegyldig til fashion av natur, bruker minimalt med sminke, mindre disponert for ekstrem fitness-trening, har ikke (det jeg vet) gått svanger og gjennomført en fødsel eller slitt ut særlig mange skopar siste fem årene, faktisk ingen som har touchet gulvet.
Jeg er imponert over hvor mye tid som blir brukt på, for meg, totalt irrelevante emner, og ikke minst at de blir slukt rått av de som leser rosa-blogger. Ja, jeg HAR lest et par av de. Totalt irrelevant for meg, men forhåpentlig nyttig for andre. Jeg ble bare irritert, og nikket ikke gjenkjennende til noe av det... Puh, jeg har heldigvis noe av maskuliteten intakt ennå, selv om jeg må innrømme at jeg bruker peeling i ansiktet hver dusje-tirsdag. Jeg kunne jo prøve å argumentere med at det er pga at jeg sitter mye i ro, og aldri får gnidd eller klødd vekk døde hudceller mellom hver dusje-tirsdag, men det er nytteløst i en maskulin setting... Ja, ja, neste blogg tar jeg for meg frisørtimene mine, og de enorme økonomiske utgifter de påfører meg.

Det har ellers vært en trist seinhøst og en annerledes og tom jul og starten på nytt år.  Mamma døde i slutten av november, etter litt inn og ut av sykehus etter fjerning av kreft i tjuktarmen. Hun sovnet stille inn, med pappa og Hildegunn ved sin side. Et lykkelig og langt liv som lam og uten tale var over. Selv om det er forferdelig trist at hun er borte, får trøsten være at hun sannsynligvis synger og danser en eller annen plass, og følger med oss.
Jeg er bare så imponert og full av respekt for den dama! Etter bare seks år som lam og uten tale, forstår jeg først nå hvilken kamp hun har kjempet. Jeg har tross alt en øyestyrt pc som hjelper meg til å få ytret omtrent alt jeg har behov for. Hun kommuniserte ved at noen leste på munnen hennes.  Hun hadde en umåtelig god tålmodighet, hun ga seg aldri før hun hadde fått sagt det hun ville, selv om den som leste på munnen hennes var på bærtur lenge. Jeg tror ikke noen aner hvordan det oppleves å miste talen, før man selv er i den situasjonen.

Mamma og meg, 1971

Mamma viste meg at det var mulig å ha en fullverdig funksjon som mamma gjennom førti år, tross sykdommen. Dette har utvilsomt gjort valget mitt om å fortsette livet med respirator mye lettere, for ikke å si helt avgjørende.

Takk for du viste at det er fullt mulig.